Forstå Trichromatic Theory of Color Vision
Ifølge den trichromatiske teorien om fargesyn, også kjent som Young-Helmholtz-teorien om fargesyning, er det tre reseptorer i netthinnen som er ansvarlige for oppfatningen av farge.
Hvordan fungerer denne prosessen?
En reseptor er følsom for fargen grønn, en annen til fargen blå, og en tredjedel til fargen rød. Kombinasjonene av disse tre fargene gir alle farger som vi er i stand til å oppfatte. Forskere foreslår at folk kan skille mellom så mange som syv millioner forskjellige farger.
Fotoreceptorer har også en tendens til å ha forskjellige følsomhetsnivåer. Blå reseptorer er de mest følsomme og røde minst, men evnen til å oppleve farge krever en interaksjon mellom minst to typer fotoreseptorer. Disse tre farger kan da kombineres for å danne noen synlig farge i spektret.
Bakgrunn av trichromatisk teori
Farge er en gjennomgripende del av vår visuelle opplevelse. Det kan påvirke våre stemninger, påvirke hvordan vi tolker ting om verden, og til og med bære symbolsk mening. Men hva forklarer vår erfaring med farge? En rekke teorier har kommet fram for å forklare dette fenomenet, og en av de tidligste og mest kjente var den trichromatiske teorien.
Kjente forskere Thomas Young og Hermann von Helmholtz bidro til den trichromatiske teorien om fargesyn. Teorien begynte da Thomas Young foreslo at fargesyn skyldes tre forskjellige reseptorers handlinger. Så tidlig som 1802 foreslo Young at øyet inneholdt forskjellige fotoreceptorceller som var følsomme for forskjellige bølgelengder av lys i det synlige spektret.
Det var senere på midten av 1800-tallet at forsker Hermann von Helmholtz utvidet seg til Youngs opprinnelige teori og foreslo at øyets kegle-reseptorer var enten kortbølgelengde (blå), mediumbølgelengde (grønn) eller langbølgelengde (rød) . Han foreslo også at det var styrken til signalene påvist av reseptorceller som bestemte hvordan hjernen tolket farge i miljøet.
Helmholtz oppdaget at mennesker med normal fargesyn trenger tre bølgelengder av lys for å skape forskjellige farger gjennom en rekke eksperimenter.
- Helmholtz brukte fargematchingseksperimenter der deltakerne ville endre mengdene av tre forskjellige bølgelengder av lys for å matche en testfarge.
- Deltakerne kunne ikke matche fargene hvis de bare brukte to bølgelengder, men kunne matche hvilken som helst farge i spekteret hvis de brukte tre.
- Teorien ble kjent som Young-Helmholtz-teorien om fargesyn.
Fargereceptorer
Identifikasjonen av de tre reseptorene som er ansvarlige for fargesyn, skjedde ikke inntil mer enn 70 år etter forslaget om teorien om trichromatisk syn. Forskere oppdaget at kegepigmentene har forskjellige nivåer av absorpsjon. Kegler er reseptorer plassert i netthinnen, og de er ansvarlige for visjonen av både farge og detalj.
Kegle-reseptorene varierer i absorpsjonsmengder på grunn av mengden av opsin-aminosyrer i reseptoren.
De tre forskjellige kjegle-reseptorene er:
- Kort-bølgelengde kegle-reseptorer
- Middel-bølgelengde kegle-reseptorer
- Lang-bølgelengde kegle-reseptorer
Oppfattelsen av farge ved hjernen krever innspilling fra minst to forskjellige typer kjegler. Hjernen må tolke informasjon om både bølgelengden og intensiteten til den innkommende stimulansen. Ved å sammenligne inngangen fra hver kjegle som har blitt stimulert, kan hjernen tolke fargen på kilden til den stimuleringen.
Trichromatic Theory og Opponent Process Theory
Tidligere ble den trichromatiske teorien ofte presentert som konkurrerende mot motstanderens prosessteori for dominans i å forklare fargesyn. I dag antas det at begge teorier kan brukes til å forklare hvordan fargesynningssystemet fungerer, og at hver teori gjelder for et annet nivå av den visuelle prosessen.
- Den trikromatiske teorien forklarer hvordan fargesyn fungerer på reseptnivå.
- Motstandsprosjektteori, derimot, gir en forklaring på hvordan den opererer på nevrale nivå.
Et ord fra Verywell
Fargesyn og oppfatning er en kompleks prosess som involverer øynene og hjernen. Den trichromatiske teorien forklarer en del av denne prosessen, med fokus på fotoreceptorene i øyet som deretter sender signaler til hjernen. Å lære mer om dette aspektet av fargesyn er en viktig del av å forstå hvordan vi oppfatter ting om verden som utgjør vår visuelle opplevelse.
